Forskning

Forskningsdelen av språkprosjektet tar sikte på å kartlegge så mye som mulig av den språklige virkeligheten på Telemanns tid og i lys av den informasjonen vi måtte finne gå nærmere inn på kantatetekstenes innhold og uttrykk. Dette skal igjen knyttes til forskning rundt den religiøse virkeligheten (pietismen) Telemann var forankret i.

a) Skriftspråket på Telemanns tid

Når vi leser originaltekstene til kantatene, ser vi fort at skriftspråket ligger nær opp til den tysken vi kjenner fra i dag. Noen ord er gammeldagse (anitz, ietzo), andre brukes i dag (Witz), men med en annen betydning enn den gang. Ortografien avviker en del fra i dag (bey, biβ hieher, Music, tieff, thut, verheyrathete), og delvis varierer skrivemåten til ett og samme ord, slik at man får et inntrykk av at ortografien ennå ikke var normert. Det er også mange morfologiske (mögte) og syntaktiske særheter å finne fra denne tiden som avviker fra dagens høytysk.

Martin Luther (1483-1546) og hans tyske bibeloversettelse hadde stor innvirkning på utviklingen av det høytyske skriftspråket, som ble skrevet på et kompromiss mellom saksisk og bayersk. Telemann bruker mange bibelsitater herfra og spinner rundt på disse i sine kantater. Den tyske leksikografien starter i det 16/17. århundre, og det finnes ordbøker på Telemanns tid. Men i disse føres det ofte opp flere skrivemåter for hvert ord (som i en viss grad også reflekterer ulik uttale). Den virkelige normeringsprosessen for høytysk skjer etter Telemanns død, i perioden 1766 – 1785. Debatten dreier seg om en dialekt skal tjene som grunnlag for en slik norm (saksisk) eller om man skal danne en hybrid av det beste fra alle dialekter. Man diskuterer også man skal bygge på språket til overklassen, eller til de “lærde”, om ordforrådet skal hentes fra den vanlige språkbruken (anomalisme) eller om man skal ta hensyn til “språkskatten” og språkriktighet (analogisme).Den språklige virkeligheten rundt Telemann må ha vært brokete. Det høytyske skriftspråket var ennå ikke normert, og det fantes også parallelt et nedertysk skriftspråk, som hadde vært hanseatenes handelsspråk (14. og 15. årh.). Dette var på sterk vikende front på denne tiden, men fantes fortsatt i en del lovverk i Nordtyskland, spesielt i Hamburg. Den siste nedertyske bibeloversettelsen er fra 1621. I tillegg må Telemann, som tilbrakte tid i ulike deler av Tyskland, ha hatt kjennskap til forskjellige dialekter. I Hamburg, der han virket det meste av sitt voksne liv, var nedertysk/plattysk utbredt talespråk blant den vanlige befolkningen.

b) Uttale på Telemanns tid

Det er lite i ordbøkene fra Telemanns tid eller i den nære tiden etterpå (språknormeringsfasen) som gir tydelig uttrykk for hvordan uttalen var på Telemanns tid. Var det stor forskjell på hvordan man snakket og hvordan man skrev? Vi må anta at de forskjellige dialektbakgrunnene til folk i Tyskland må ha påvirket deres uttale av skriftspråket som til dels ble lært som et fremmedspråk. Fantes det noen som helst begynnende spire til uttalenormering på denne tiden? Vi vet at Goethe fordømte “provinsialismer” på scenen og i 1803 utga han boken “Regeln für Schauspieler”. I 1898 ble så boken “Bühneaussprache” utgitt av germanisten Theodor Siebs. Senere har dette verket kommet i nye og endrede utgaver, med titler som klart reflekter at fokus flyttet seg fra scenen og kunstnerisk bruk av stemmen til et standardspråk som skulle gjelde alle. Fonetikken som fagdisiplin er gammel (fra 7.årh. f. Kr). Men først i renessansen fikk den og andre naturvitenskaper mer fart på seg. I 1570 skiller John Hard lyder fra bokstaver, i 1636 oppdager Galilei resonansen, i 1781 får vi den første vokaltrekanten (Hellwag). Men det er først etter Telemanns tid (andre halvdel av det 19. årh.) at fonetikken virkelig utvikler seg som egen fagdisiplin, og da i første rekke den artikulatoriske fonetikken. Den berømte vokalfirkanten til Daniel Jones får vi først i 1917. Ønsket er å finne ut mest mulig om uttalen på Telemanns tid og ikke minst om han selv hadde noen preferanser i uttale, særlig med tanke på sang og diksjon.