Pietisme og opplysningstiden

Pietisme kommer av det latinske ordet pietas som betyr fromhet.

Det hersker en viss uenighet om hva som rommes av begrepet ’pietisme’. Dels refererer pietisme til en spirituell og antiklerikal tendens i religiøse miljøer (s.k. radikalpietisme), dels til en teologisk og religiøs retning. Pietismen kom til uttrykk omtrent samtidig i flere land, og er ikke knyttet til noen bestemt konfesjon. Den representerer heller ikke noe abstrakt og overgripende læresystem, men forstås best gjennom sine konkrete ytringer.

Generelt kan man si at pietismen i første rekke kjennetegnes ved at tyngdepunktet flyttes fra ortoksi til ortopraksi, dvs. at vekten legges på en personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.

Man regner at pietismen oppstod i Tyskland under andre halvpart av 1600-tallet. Utgivelsen av Phillip Jacob Speners (16351705) skrift Pia Desideria (no. Fromme ønsker, 1675) er i den forbindelse en viktig hendelse. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens program-skrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den ’zeitgeist’ som hersket i Tyskland og resten av Europa etter religionskrigenes ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.

Pietismen representerer ingen enhetlig størrelse, og samles ikke om bestemte læresetninger. Likevel er det mulig å peke ut enkelte generelle trekk som typiske for den pietistiske vekkelsen og dens fromhetsideal